Nå i 2012 kom det ut en ny film med alle mine favoritter. Johnny Depp, Tim Burton, Helena Bohem Carter, Kurt Cobain og Chloë Grace Mortez. Jeg forguder de alle, og ble helt frelst av denne filmen! Den fikk kanskje dårlig kritikk, men jeg måtte likevel se den. Jeg hadde forventet noe helt annet, men jeg likte den fremdeles veldig godt!
Filmen handler om vampyren Barnabas Collins, som spilles av Johnny Depp. Han blir låst inne i en kiste i nesten 200 år, før han kommer ut. Han kommer tilbake til familien, for å reise deres omdømme. Men den ondskapen som låste han inn i kisten, er fremdeles ikke over, selv etter 200 år. Og Barnabas blir nødt til å ta noen valg han ikke trodde han måtte.
Denne filmen har alt. Den har en historisk rett handling. Den handler om Europa, Amerika, vampyrer, varulver, hekser, magi, kjærlighet og gjenferd. Han har virkrlig alt! Og for ikke å nevne de fantastiske menneskene som var med på å lage den! Det er virkelig en film jeg vil anbefale. Og det er en film som vil havne sammen med resten av samlingen av Tim Burton og Johnny Depp.
Nesten hele verden har hørt om terrorangrepet i Norge 22. juli 2011, og alle ungdommene og politikerne som ble skadet, treumatisert og drept den dagen. Jeg vil ikke si noe spesifikt av det som skjedde den dagen, for jeg tror de fleste vet det.
Men denne flotte og fantastiske jenta jeg skal skrive om nå, er Renate Tårnes. Hun er nå 22 år, og er leder for AUF Sør-Trøndelag.
Det stod en helt nydelig artikkel i Ukeadressa i dag. Jeg leste hele artikkelen, med gåsehud og tårene i øyenkroken. Jeg kunne ikke stoppe å lese. Det stod hennes historie, og hvordan hun har klart seg etter hennes tragiske historie fra Utøya. "Renate står utenfor Kafébygget. I villrede. Snorre diskuterer lydene med deres felles bestevenn, som plutselig faller livløs om på bakken. Snorre blir truffet sekunder etter. Renate ser kjæresten bli skutt, og kanskje drept. Så, sekunder etter - ser hun drapsmannen komme over bakketoppen, rett mot henne. De er alene. Det virker som om tiden står stille når hun ser ham inn i øynene. Men det løsner brått når han løfter geværet", skriver Ukeadressa. Like før alt dette, hadde Renate spilt gitar og sunget for alle, om minner som aldri vil dø. Om evighet. Og en sol som farga himmelen rød.
"Renate kommer aldri til å glemme. Hun vet det. Og hun innså raskt behovet for hjelp til å snakke. Til tross for at hun synes det er vanskelig å snakke om følelser. Politikken er blitt jobb, og AUF livet. Men å snakke fortrolig er å konfrontere frykten. Snorre følte seg for gammel for Utøya. Det er umulig å ikke tenke på det var hun som overtalte han", skriver de videre. Jeg hørte også på et intervju for noen dager siden på radio. Hun snakket om Snorre. Om hvor mye hun savnet ham, og hva som kunne ha blitt. Hun fortalte også at hun ikke vil at vennene skal reagere som de gjør. Hun var så forelsket. Når hun gjemte seg på toalettet, og var livredd. Hvor hun trodde kjæresten lå på grusen utenfor, skutt i skulderen, og kanskje ikke levde. Hun så ikke at kula traff hodet... Hun fortalte at hun syntes det var trist at vennene hennes ikke tørr å vise at de er forelsket foran henne. At hun ikke vil at andre ikke skal få vise frem sin forelskelse, selv om hun selv ble fratatt sin.
- Snorre var den som holdt ut med meg, og som forsto meg uten at jeg trengte å forklare noe. Snorre var den som fikk meg til å gjøre klisjéaktige ting som jeg egentlig hater. Snorre var den som hadde like dårlig humor som meg, og den jeg kunne stå og skrike til i fem minutter bare for å høre han flire. Snorre var den det klaffet med fra første stund, egentlig - fortsetter Ukeadressa.
På bildet under tror jeg er fra den dagen hun spilte sangen under den 22. juli 2011.
Renate har to klesskap. Ett privatskap, og ett partiskap. I det ene har det hengt en sort kjole siden 5. august. Den er fra begravelsen til sin kjæreste, som hun nylig hadde blitt samboer med, som hun sang for i hans begravelse. Den skal aldri brukes igjen. Den skal brennes og kastes. Men det er så vanskelig. Hun vet det selv, når hun står og sprayer parfymen som ble hennes i fjor. Hver gang hun skal ut, tar hun Snorre med seg på håndleddene.
Renate snakket med foreldrene til Snorre fra Sundvollen, snakket hun med noen hun aldri hadde møtt. I kaoset fortalte hun familien at deres sønn var død. En mamma og en pappa fikk vite at de aldri mer ville treffe sønnen sin igjen. At han er borte for alltid. - Det en har lyst til å snakke om med svigerforeldrene sine første gangen, er hvem én er og hva én driver med. Ikke hvordan sønnen deres ble drept.
Bildet under er fra når Renate sang "Du är det finaste jag vet" begravelsen til sin kjære.
Jeg beundrer virkelig Renate for den fantastiske jenta hun er. Hvordan hun har klart seg igjennom denne forferdelige tragedien, og fortsatt å kjempe for det hun tror på! Jeg beundrer henne, samt alle som var på Utøya 2011. Hun som har vært i helvete, og har klart å reise seg igjen, enda sterkere enn noen gang.Hun er virkelig en rollemodell til alle som har hatt det tungt. Hun, og så mange andre, har overlevd en massaker. Hvor de mistet sine kjærester, familie og venner. Hun står oppe, og støtter og hjelper alle andre som trenger det. Hun er der for alle, selv når det kanskje er hun som trenger noen andre.
I forbindelse med kvinnedagen 2012, gikk jeg og mange andre AUF'ere i toget. Jeg, og tre andre ble intervjuet av Adressa. Hvorav de skrev det helt annerledes enn vi hadde sagt det. De tok med sitater fra vår tidligere, personlige samtale. De vridde om på de vi sa, og utelot det viktigste. Når jeg så det i avsien dagen etter, ble jeg helt fra meg. Jeg ble kjempelei meg, såret, og redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men jeg visste at jeg aldri kunne dra tilbake til AUF. Jeg turte ikke tilbake, i tilfelle de andre hadde lest det som stod. Jeg ble fremstilt som en komplett idiot, og fullstendig inkompetent om emnet. Jeg er et veldig sårbart menneske, og det skal ikke mye til. Men dette ble trykt i avisen. Det ville aldri forsvinne, og hele verden kunne lese det om de ville. Det var offentlig, og jeg ble fremstilt på en forferdelig måte. Jeg skrev ut min frustrasjon, sinne, og hvor såret jeg var over det på Facebook og Twitter. Jeg fortalte det akkurat som det var. Jeg stilte faktisk opp i et møte senere. Jeg ble med på møtet, og jeg ble med på det sosiale som var etterpå. Renate kom bort til meg, og hun fortalte meg noe jeg aldri vil glemme. Hun hadde lest det jeg hadde skrevet, og hun hadde fortsått hvor ille jeg hadde tatt det. Så hun hadde ringt til Adressa, og sagt at det var helt uakuelt det de hadde gjort. Hun krevde en unnskyldning, og at det aldri skulle skje igjen. Hun ofrtalte meg at jeg ikke måtte tenke mer på det, og at ingen så på meg som inkompetent eller noe. At de alle visste hvor flink og engasjert jeg er. Dette er noe jeg aldri vil glemme, og noe jeg setter utrolig stor pris på.
De fleste har sett Disney sin film av Skjønnheten & Udyret. Jeg personlig, synes dette er en nydelig film. Ikke bare fordi den er søt, men jeg elsker hele betydningen av den.
Belle må velge. Det forventes at hun skal bli sammen med den "perfekte" Gaston. Han med enorme muskler, kunne jakte, høy og mørk osv. Han alle ville ha, og som alle ville være. Det andre valget er Udyret. Han som i er grov, og uten manerer. Han er stygg og skremmende. Hun blir satt i et valg, hun er tvungen til å ta. Hun må velge mellom det perfekte, og som alle forventer, eller det som er fult av feil, og ingen mener sømmer seg.
Hvis du hører på teksten i sangen over, forstår du hva jeg mener. Hun syntes først at han var skremmende, og skummel. Han var grov, hadde ingen manerer og var helt annerledes fra henne. Men når hun ble kjent med han, var han myk og kjærlig. Han gjorde alt for henne, og reddet livet hennes like etter at de hadde hatt en stor krangel. Han lærte seg manerer, og han lærte seg å lese for henne. Hun lærte å tåle temperemanget hans, og møtte han på halvveien. Hun stilte opp, og lærte han nye ting han ikke kunne.
Hele betydningen av filmer viser hvordan ekte kjærlighet skal være. Man trenger ikke å se perfekt ut, og ha alle de kravene fra samfunnet. Man trenger ikke å være perfekt, og man trenger ikke å følge hva som forventes av én. Man følger sitt hjerte. Og selv om det kanskje ikke er rett for alle andre, kan det være rett for deg. Og det er det som teller, og betyr noe. Ekte kjærlighet burde ikke gå på forventninger fra andre. Skjønnheten kommer innenifra, og hvis du synes personen er perfekt, blir vedkommende det for deg.
Spiller noe annet noen rolle? Nei. Derfor er denne filmen vakker.
Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori i spalten min med de oppfinnsomme og kreative kategoriene mine (sarkasme for dem som ikke skjønte det). Jeg har lenge tenk på noe nytt jeg kunne skrive om. Jeg har virkelig tenkt på dette lenge. Men det er så vanskelig, spesielt siden jeg har hatt enormt mye å gjøre, i tillegg til skrivesperre. Men nå er den endelig borte, og jeg har begynt å jobbe på flere kommende innlegg.
Men den nye kategorein blir mennesker jeg beundrer.
Denne kategorien skal handle om alle mulige mennesker jeg beundrer, på forskjellige måter. Politikere, dansere, skuespillere, artister, kunstnere, og mennesker fra historien. Alle mulige mennesker, som har gjort noe eller står for noe jeg virkelig beundrer. Jeg skal skrive hvem er, hva de har gjort, og hvorfor jeg beundrer dem.
Hva synes du? Blir det en bra kategori? Har du noen du beundrer? Forslag til hvem jeg skal skrive om?
I dag var jeg på tivoli ved Nidarø, noe som er tradisjon. Jeg var der sammen med Camilla, og det var utrolig morsomt!
Når jeg var mindre, tok jeg alle de største og skumleste karusellene som var. Jeg tok alt, alene om jeg måtte, og gjerne flere ganger! Mamma betalte alltid for armbånd, slik at jeg kunne ta så mange jeg ville. Jeg var helt gal, og jeg tror tivoliene gikk på underskudd av meg. Spiste gjerne flere sukkerspinn, for så å ta flere karuseller. Berg-og-dal-baner var helt klart favoritten. Aller helst de med flere loops, spinner, og lodrette helomvendinger. Jeg elsket det, og tok alt som var! Familien stod nede på bakken og så på...
Nå, derimot, tåler jeg ikke like mye. Jeg blir veldig fort kvalm, og er svimmel og ustød i flere timer etterpå. Jeg kan ikke spise sukkerspinn lengre, og magen vrenger seg. Jeg vil og tørr fremdeles, men kroppen min klarer ikke like mye. Jeg blir så fort dårlig, og kan kaste opp. Det er grunner til det, men jeg vil ikke nevne hva.
Men jeg lærer ikke! I dag tok jeg noen få karuseller. Det var utrolig morsomt! Jeg ville så veldig gjerne få en slik panda-bamse som de hadde der, men det var ingen der som kunne vinne den for meg... Snufs...
Jeg tok dessverre ingen bilder, men jeg har noen bilder fra når jeg og Camilla var på tivoli i Klæbu i fjor. Flere av bildene ble tatt sent på kvelden, dagen før når det ikke var noen der.
I morgen legger ressurssenteret DIXI fram en undersøkelse som avdekker nye funn om nordmenns holdninger knyttet til voldtekt, melder NRK.
Én av fire mener at berusede kvinner som blir med en mann på fest etter å ha vært på byen, selv må ta noe av skylden hvis hun blir voldtatt.
Men rapporten viser også at over halvparten av voldtektene i Norge skjer når kvinner er edru og normalt kledd.
- Jeg trodde vi hadde kommet lenger, og vi vil jo veldig gjerne tro at vi har det. Men undersøkelser som dette her avdekker det som kanskje ikke blir sagt høyt i offentligheten, sier Lisa Arntzen, leder i Aksjon mot voldtekt.
De aller fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, viser tidligere forskning.
- Det tenker jeg mange egentlig ikke har lyst til å snakke om fordi da blir det plutselig mye tettere. Da skjønner man at det kan skje meg, sier Arntzen.
Artikkelen er tatt fra Dagbladet.no
MIN MENING : Det er helt forkastelig at noen kan mene at man har skyld i å bli voldtatt! Det er aldri ens egen skyld. Man kan ikke be om å bli voldtatt, det er faktisk ikke mulig. Ingen vil bli voldtatt, og ingen fortjener å bli voldtatt. Aldri, uansett omstendigheter.
Lillebroren min skal konfirmere seg på lørdag. Tenk, lille gutten min er blitt så stor!
Så jeg og Dahlmo er blitt satt til å gjøre sikkert 47 ting som må gjøres før en konfirmasjon. Vi må vaske absolutt hele huset. Og da mener jeg tørke av hver minste lille ting, og vaske hver minste lille overflate. Vi skal lage middag innimellom. Vi skal rydde og vaske hele rommet vårt. I tillegg til at vi begge er midt oppi en flytting. Vi begge skal flytte til hvert vårt sted, så da gjelder deg å sortere alt, kjøpe inn, vaske, bygge, designe, og alt mulig annet som gjøres i en flytting. Også har vi begge også flere timer til psykologer og leger, og møter med andre mennesker.
Det er utrolig mye som skjer i mai, og alt er egentlig bare stress. Vi rekker aldri å få sovet helt ut, og få ladet opp batteriene. Og det å få i seg litt ordentlig mat innimellom er også stress og prakk...
Uansett, tenkte jeg skulle slenge med noen bilder av katten som ble tatt her om dagen. De har ikke blitt redigert, fordi jeg (ironisk nok), ikke har hatt tid til det. Jeg tok selv det øverste bildet, mens Dahlmo tok det fantastiske uttrykksfulle bildet nederst.
Så det er en grunn til at jeg ikke har blogget noe spesielt siden sist. Noe som er en god stund siden... Og det blir nok også en god stund til neste gang jeg blogger!
Jeg spiser sjeldent frokost. Jeg vet at jeg burde, men jeg klarer det ikke. Men i dag har jeg klart det, etter å ha vært våken i to timer!
Som sagt, så er jeg vegetarianer. Jeg er IKKE veganer eller peskoterianer, eller noe annet det blir forvekslet med. Om man spiser fisk eller fulg, er man for faen ikke vegetarianer! Da er man bare selvmotsigende, og gjør ingen forskjell for noe. Jeg spiser ingenting med ansikt. Hvis man vil være dyrevennig, gjennomfører man det ordentlig, og ikke bare halvveis.
Nå som det er sagt.
En vegetarianer spiser lite fett. Det er ikke mye fett de får i seg, og dermed kan vi spise ganske mye som vi vil. Så lenge vi passer på at vi har riktige verdier. Man må ikke ha verken for mye eller for lite vitaminer, mineraler eller noe annet. Men vi må ta vare på det lille fettet vi får i oss, og det meste av det kommer fra oljer og melkeprodukter. Vi må også passe på at det er sunt fett, og ikke dritt ifra godteri. Selv om pommes frites ikke er laget av kjøtt, kan det fremdeles hende at det er blitt fritert i dyrefett, noe som blandt annet McDonalds gjør. Vil si, ingen ekte dyreelsker eller vegetarianer spiser noe som helst fra dem!
I dag spiste jeg brokkoli til frokost. Jeg stekte brokkolien i smør (ikke margarin), sammen med havsalt og hvitost. Også stekte jeg et speilegg.
I brokkoli er det masse jern. Og det er ikke så lett å få i seg lengre, siden det ikke er i brunost lengre. For dem som spiser kjøtt, kan leverpostei og rødt kjøtt være gode tips til mer jern. Men for mange, er brokkoli det beste alternativet! Det er kjempesunt, og man legger ikke på seg like mye som av rødt kjøtt. Gjerne ha med litt ost og, for å få det mer mettende og litt mer fett i det.
I egg er det masse sunne stoffer. Det er veldig mye sunt fett. Veldig mange vegetarianere og spiseforstyrrede spiser egg for at de skal enten gå opp i vekt eller holde vekta.
Hvor går grensene fra bra til dårlig? Hvorfor gjør vi så mye for andre?
Fordi vi er glad i dem? Fordi vi elsker dem? Fordi vi bryr oss? Fordi de trenger det? Fordi de fortjener det?
Eller rett og slett for å føle oss bedre med oss selv?
Enkelte mennesker risikerer alt for at annet menneske. De kan gjøre alt for dem de bryr seg om, og når de mener det virelig er ekte. Men hvordan kan de vite at det er ekte? Etter at de var vært bestevenner i 3 år? 10? Nygifte? Forlovet? Gift i 20 år? Når vet man at det er ekte? Holder det å tro at det er ekte? Hva om det da ikke er ekte? Ville det fremdeles være verdt det å gjøre alt for vedkommende?
Jeg har aldri gjort alt for noen andre. Jeg har aldri "ofret meg selv for noen andre". Jeg har aldri møtt en person jeg kunne virkelig gjort alt for. Eller, jeg har kanskje det. Men det har aldri vært nødvendig å vise det i så store grader. Jeg har lillebroren min, som jeg virkelig gjør alt for. Det er så mye han ikke vet om sin storesøster. Det er så mye som han er skjermet fra. Så mye han aldri har sett, hørt eller i det hele tatt tenkt på. Det er så mye som ikke er med i verdensbildet hans, fordi jeg har beskyttet han mot det. Som ordtaket sier, han har fått sydd store, dunputer under armene. Jeg vil virkelig gjøre alt for han. Jeg kunne gjort alt for at han skal ha det bra! Jeg har to virkelig beste venner. De har gjort alt for meg. De har gjort alt de har kunnet. De har stilt opp, og de har vært der. De var der, når ingen andre kunne være der. De var der, når jeg hadde mine verste perioder. De har tatt i mot alt for mye dritt fra meg. For å være ærlig, så har de sagt seg villige til å ofre livene sine for meg. Det har vært flere situasjoner hvor de har reddet livet mitt. De har virkelig gjort alt for meg, og mye mer enn hva jeg tillot.
Det er også store sjangser for at man gjør veldg dumme ting for dem man mener er verdt det. Man kan brenne seg på det. Og hva om man gjør alt for noen, som egentlig ikke er verdt det? Er følgene verdt det? Det er som regel bare en selv det går utover. Man kan bli så knust. Så ødelagt. Man blir helt blind for virkeligheten, om man mener det er rett. Og hvis det viser seg at det ikke er rett, sitter man igjen med mye smerte.
Så hva er det som virkelig er verdt det? Hvem er verdt det? Og hvordan kan man vite at de er verdt det?
Den siste tiden har vært veldig fylt av følelser. Både nye og velkjente. Noen veldig svake, andre ekstremt intense.
Det er så mye jeg så gjerne vil få ned på papir. Som jeg gjerne vil få ut. Som jeg vil få satt ord på, og beskrevet. Som jeg vil lære å akseptere, og å komme over. Men først, må jeg lære å sette ord på følelsene.
For det er så mange av dem. Det er så forvirrende. Det er så voldsomt, og så mye ukjent. Det er mye nytt, som jeg ikke har følt før. Det er så mye nytt. Og det som er nytt, skremmer meg. Jeg må innrømme at jeg er livredd for alt som er ukjent. Og det å skal få masse nye følelser og tanker, får meg bare til å klamre meg enda mer fast i de ikke så alt for positive, velkjente mosteret som er inni meg.
Og alt dette som er nytt, vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på det. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg føle? Hva skal jeg tenke?
Det verste er å ikke vite hvordan det egentlig føles. Det er nytt, og det er noe jeg ikke har følt før. Men jeg vet ikke egentlig helt hva det er. Om det er godt eller vondt. Om det er søtt eller salt. Og det er noe som virkelig plager meg. For i stedet for å klare å gå inn i følelsen, og å klare å mestre den, blir jeg redd og rømmer i fra den.
Har du noen gang hatt det slik? Har du noen tips om hva som kan hjelpe? Eller tror du bare jeg er inkompetent eller gal?
